Tilbake til kildekritikk, vitenskap og tankefeil
Stadig vekk kommer man over mennesker som gir inntrykk av å ha høy kompetanse på et gitt område, men som etter hvert viser seg å ikke være så kompetente som de selv trodde. Hvordan kan det ha seg at disse folkene ikke selv klarer å innse når de snakker om noe de ikke har peiling på? Paradoksalt nok viser det seg at grunnen til dette er at inkompetente mennesker rett og slett ikke har kompetansen til å innse det.
Dunning-Kruger-effekten
I 1999 publiserte Justin Kruger og David Dunning en studie som senere skulle vinne en satirisk Ig-Nobelpris og gi navn til Dunning-Kruger-effekten (1). Målet med studien var å undersøke hvordan menneskers vurdering av egen kompetanse varierte basert på deres faktiske kompetansenivå. Deltakerne i studien var studenter ved Cornell-universitetet i USA. Deres kompetanse innen humor, grammatikk og logikk ble testet, og de ble så bedt om å anslå hvor gode de var innen de ulike områdene sammenliknet med en gjennomsnittlig Cornell-student. Resultatene viste at alle deltakerne i studien mente de var bedre enn gjennomsnittet, og ikke nok med det – de med lavest kompetansenivå var de som overvurderte seg selv aller mest. Denne effekten var tydelig innen alle de tre fagområdene som ble testet.
Det har lenge vært kjent at mennesker har en tendens til å overvurdere egne evner, men det at de aller dårligste overvurderer seg selv mest var helt nytt. Hvorfor er det slik at de mest inkompetente tilsynelatende også er de som har minst evne til å innse det? Dunning og Kruger argumenterer for at grunnen til dette er at kompetanse kreves for å kunne bedømme egen og andres kompetanse. Dette er kanskje ikke så rart om man tenker over det – med kun grunnleggende kunnskaper om medisin er det tilnærmet umulig for meg å bedømme hvor kompetent en lege er. På samme måte vil det være vanskelig for meg å bedømme mitt eget kompetansenivå innen samme felt (og jeg vil kanskje komme til å tro at jeg er mer kompetent enn jeg er).
Denne idéen ble bekreftet i fase to av Dunning-Kruger-eksperimentet. Ved å gi noen av studentene et kurs i logikk så man at deres bedømmelse av eget kompetansenivå sank samtidig som faktisk kompetanse økte. Paradoksalt nok er det altså økt kompetanse som kreves for å kunne innse sin egen inkompetanse.
I et senere eksperiment ble de studentene som hadde gjort det henholdsvis best og dårligst på testene i engelsk grammatikk invitert tilbake. De fikk utlevert prøvesvarene til fem andre av studiens deltakere, og fikk beskjed om å bedømme hvor mange svar som hadde blitt besvart rett. De ble så gitt sin egen prøve, og fikk igjen beskjed om å bedømme sin egen prestasjon på prøven. Her viste det seg at de som gjorde det dårlig (og som hadde overvurdert sin inkompetens) fortsatte å overvurdere seg selv, til tross for at de hadde sett prøvesvar som var langt bedre enn deres egne. Dette betyr at selv når de inkompetente deltakerne ble vist prøvesvar fra langt mer kompetente mennesker, klarte de fremdeles ikke å innse sin egen uvitenhet. Ganske enkelt manglet de kompetansen som krevdes for å kunne avgjøre hvor kompetent både en selv og andre mennesker er, også når de stod overfor en direkte sammenlikning.
Når det er sagt så var det også sånn at de som presterte best konsekvent underestimerte sin egen prestasjon, men dette antas å skyldes at de i utgangpunktet overestimerte nivået til medstudentene. Når disse fikk i oppgave å bedømme andre oppgaver så man at for det første så klarte de dette uten store problemer, men i etterkant vurderte de sin egen prestasjon som bedre enn de hadde gjort i utgangpunktet. De kompetente klarte altså i større grad å vurdere egen prestasjon på en god måte, og var også bedre på å identifisere kompetanse hos andre.
Det må nevnes at det selvfølgelig kreves et visst kunnskapsnivå for at Dunning-Kruger-effekten skal komme til syne. De aller fleste vil nok ikke nøle med å innrømme at dere kompetanse innen partikkelfysikk er ekstremt lav. Men når det derimot kommer til temaer som en del kanskje har lest litt om (eksempelvis i aviser/blogger), eller studert i et år eller to, vil man støte på mennesker som kan komme til å overvurdere sin egen kompetanse ganske grovt.
Jeg har tidligere vært inne på det at basalkunnskaper innen det aktuelle fagområdet er nødvendig for å best mulig kunne forstå det man leser. Dersom jeg leser en studie innenfor et annet fagfelt enn mitt eget så kjenner jeg igjen statistiske metoder og til en viss grad hva de kom fram til, men uten å sette meg inn i det aktuelle området så sitter jeg likevel igjen med ekstremt lite. Dette kan være et problem blant de som overvurderer sin egen kompetanse, som ikke selv innser at de ikke har kompetanse til å forstå ting de leser. Det er ikke sjelden man ser folk på ulike internettforum som fremlegger studier som nærmest motsier egne argumenter.
Det å ta en utdannelse, og dermed bruke flere år av livet sitt på å sette seg inn i et fagområde, skal bidra med nettopp denne kunnskapen som gjør deg i stand til å tolke relevant litteratur på en god måte. Nå skal det også nevnes at det er mange som klarer å tilegne seg denne kompetansen på egenhånd, så poenget er selvfølgelig ikke at de med utdannelse alltid har rett. Dette er rett og slett veldig ofte ikke tilfelle, og i mange tilfeller kan personer som har tilegnet seg litt kunnskap (les: studert litt) være de som i aller størst grad overestimerer seg selv. Den store kompetansen vil likevel være å finne innenfor de store fagmiljøene.
Dunning-Kruger-effekten som graf. Bortover mot høyre finner du økende reell kompetanse, mens den røde linjen indikerer selvopplevd kompetansenivå.
Mangel på kompetanse er selvfølgelig ikke den eneste grunnen til at man ser en generell tendens hos folk til å overvurdere sine egne evner. Men det kan kanskje være den viktigste grunnen til at det er de med lavest kompetanse som overvurderer seg selv aller mest. Det er kanskje på tide for folk flest å kjenne sine egne begrensninger og innse at de ikke er eksperter selv om de har lest en wikipedia-artikkel eller tatt et universitetsfag. Husk det, at det er aldri noe i veien med å innrømme at man ikke vet noe. Som Thomas Jefferson sa: «He who knows best knows how little he knows». Dette er nok også grunnen til at selvsikkerheten stort sett synker etterhvert som man tilegner seg mer kompetanse.
- Kruger, J. & Dunning, D. (2009). Unskilled and unaware of it: How difficulties in recognizing one’s own incompetence leads to inflated self-assessments. Psychology, 1, 30-46.