Natrium og Klor

Tilbake til artikkelserien om næringsstoffene

Natrium og klor er de to viktigste ekstracellulære elektrolyttene, og er spesielt viktige for opprettholdelse og regulering av væskebalansen. Dagens vestlige kosthold inneholder vesentlig mer natrium og klor enn det kostholdet mennesket har hatt opp gjennom årene, og dette er satt i sammenheng med risiko for en rekke av dagens livsstilssykdommer.

En gjennomsnittsperson inneholder omtrent 1,4 g natrium og 1,9 g klorid per kg kroppsvekt. Natriumet fordeler seg mellom beinvevet (40%), ekstracellulærvæsken (50%) og intracellulært (10%), mens kloridet hovedsakelig befinner seg i ekstracellulærvæsken (70%) og i kollagen/bindevev.

Opptak og metabolisme

Både natrium og klor tas opp mer eller mindre fullstendig i tynntarmen. Etter opptak til blodet fordeler de seg rundt i kroppen. Vi har både utbyttbare og ikke-utbyttbare natriumlagre. De utbyttbare lagrene har den egenskapen at natriumet kan diffundere mellom dem, så dersom vi taper natrium fra et sted, kan det fylles på fra et annet. Mesteparten av natriumet er utbyttbart, med unntak av litt av det som befinner seg i beinvevet. Klor er for det meste utbyttbart uavhengig av hvor det er lagret. Blodkonsentrasjonene av natrium reguleres blant annet av Na/K-pumpen som pumper kalium inn i cellene og natrium ut.

Utskillelsen av salter kan være vanskelig å beregne, ettersom det kan forsvinne flere veier. Natrium forlater hovedsakelig kroppen i urinen etter filtrering i nyrene. Ellers så taper vi også litt gjennom svette og avføringen, men under normale omstendigheter er disse tapene ubetydelige.

Kroppens totalmengde natrium og klor reguleres av nyrene. Utskillelsen reguleres etter behov, og urinutskillelsen er normalt sett et veldig godt mål på inntaket av spesielt natrium. Spiser vi med natrium så skiller vi altså ut mer natrium. Likevel henger utskillelsen etter inntaket dersom dette endres, og bruker noen dager på å komme opp på riktig nivå. Dette illustreres i figuren under, der det er beskrevet hva som skjer dersom saltinntaket plutselig økes fra 4g til 8g/dag. Legg merke til at utskillelsen ikke overkompenserer, så dersom man plutselig skulle øke saltinntaket så vil også de totale lagrene av natrium øke, noe som vil gjøre at vi holder på mer væske.

Inntak og utskillelse av natrium

Funksjoner

Natrium og klorid er de viktigste ekstracellulære elektrolyttene, og er i stor grad ansvarlig for å opprettholde blodvolum og blodtrykk.  Det ser ut som om disse jobber sammen om denne oppgaven. Blodvolumet vil sammen med motstanden i blodårene være avgjørende for blodtrykket, og dette er igjen viktig for å levere blod til alle kroppens organer. Dersom blodtrykket blir for lavt så vil også blodtilførselen til organene bli utilstrekkelig, og da vil vi produsere hormoner som regulerer dette tilbake til normalen.

Natrium er viktig som et kotransportmolekyl, eksempelvis i opptaket av karbohydrater, i regulering av ekstracellulært og intracellulært kalium, opptaket av C-vitamin både i tarm og i skjoldbruskkjertelen.

Væskebalanse

Totalt består vi av et sted mellom 45 og 70% vann, og kroppens totale væskeinnhold styres av balansen mellom inntak fra mat og drikke og væsketap gjennom urin, avføring og svette. Gjennomsnittlig vil en voksen person inneholde mellom 50 og 60% vann, litt avhengig av kroppssammensetning. Kvinner har generelt en lavere andel vann enn menn, og vannmengden reduseres også etter hvert som vi blir eldre, noe som først og fremst skyldes endring i kroppssammensetningen. Væsken fordeler seg mellom de ulike delene av kroppen. Omtrent en tredjedel befinner seg ekstracellulært, mens to tredjedeler befinner seg inne i cellene. Vann har mange funksjoner i kroppen, og er blant annet viktig for temperaturregulering. Opprettholdelse av riktig cellevolum styres også av væskebalansen, og dette er essensielt for cellenes metabolisme og ikke minst genuttrykk.

Opprettholdelse av væskebalansen styres ved osmose, og der er elektrolyttene svært viktige. Ettersom vann fraktes fritt over cellemembranene, vil volumet styres av hvilke molekyler som befinner seg på hver side. Vannet vil trekkes over membranen slik at konsentrasjonene av osmotisk aktive molekyler er lik på begge sider. Elektrolyttene har hovedansvar for denne osmolaliteten, og forstyrrelser i disse vil derfor påvirke væskebalansen.

Dersom konsentrasjonene av osmotisk aktive molekyler er like på begge sider av cellemembranen, sier vi at forholdene er isotone. Er konsentrasjonene derimot ulike, så vil den siden med høyest konsentrasjon være hyperton, mens den med lavest konsentrasjon er hypoton. Da vil væske trekkes fra den hypotone siden (slik at konsentrasjonen her stiger) og over til den hypertone siden (slik at konsentrasjonen her synker) for å gjenopprette balanse. Slike skift kan være ugunstige.

For å ta et banalt eksempel på hva som kan skje dersom elektrolyttkonsentrasjonen i blodet skulle stige (hyperton), så vil det trekkes vann ut fra de røde blodcellene, slik at disse krymper. Hvis elektrolyttkonsentrasjonen i blodet synker, så vil det trekkes vann inn i blodcellene, slik at disse kan sprekke.

Blodvolumet er altså styrt av de samme mekanismene, og dersom mengden elektrolytter stiger så vil også væskemengden øke, og blodvolumet stiger. Økt blodvolum er en av faktorene som kan medføre høyt blodtrykk, som er en risikofaktor for en rekke livsstilssykdommer.

Natrium, klor og blodtrykk

Sammenhengen mellom natrium og blodtrykk er ikke en ny oppdagelse, og allerede tidlig på 1900-tallet ble det antatt at høyt blodtrykk skyldtes at nyrene ikke klarte å tilpasse seg høyt saltinntak. Per i dag er det hovedsakelig to store, epidemiologiske studier som har undersøkt denne sammenhengen (INTERSALT og INTERMAP).

I INTERSALT-studien fant man en positiv korrelasjon mellom natriuminntak og blodtrykk, men denne sammenhengen ble mye svakere når man utelot de med lavest inntak. Dette kan gi grunnlag til en antagelse om at veldig lavt saltinntak (<2,3g salt/dag) kan være gunstig. INTERMAP-studien fant akkurat den samme sammenhengen som de gjorde i INTERSALT.

DASH-dietten (Dietary Approach to Stop Hypertension) er en saltredusert diet som er forsket mye på, og her har man funnet at lavere saltinntak gir lavere blodtrykk. Men, som nevnt i artikkelen om kalium, så kan økt inntak av kalium i stor grad forklare disse resultatene ettersom de som beholdt et høyt kaliuminntak også vedlikeholdt et lavere blodtrykk på tross av økt saltinntak.

Vanligvis tenker man først og fremst på natrium når det er snakk om salt og blodtrykk, men det kan se ut som om klor er minst like viktig. Mens natrium først og fremst befinner seg i selve blodplasma, så finner vi klor først og fremst på utsiden av blodåreveggen, i det som kalles interstitialvæsken. Grunnen til dette er at klor, i likhet med blodproteinene, er negativt ladet. Ettersom proteinene ikke passerer blodåreveggen, vil klor plassere seg på utsiden. Ettersom konsentrasjonen til elektrolyttene må være lik på begge sider, vil både klor og natrium være viktige. Man har sett at blodtrykket synker ved å bare kutte ned på klorinntaket, og at et inntak av natrium bundet til andre anioner, som f.eks. bikarbonat, ikke øker blodvolumet. Imidlertid finner vi nesten alltid natrium og klor koblet til hverandre, så dette er ikke så relevant når det gjelder hva vi bør spise.

Saltsensitivitet

Ikke alle studier finner en konsekvent sammenheng mellom saltinntak og blodtrykk, noe som kan forklares med at vi i ulik grad er sensitive for salt. Dette handler om hvor godt vi tilpasser utskillelsen av salt til inntaket. Mange kan ha et høyt saltinntak uten at det påvirker blodtrykket. På samme måte er det ikke alle med hypertensjon som responderer på saltrestriksjon, men over halvparten vil gjøre det.

Mange mener at blodtrykket øker hos saltsensitive for å kompensere for økt natrium- og væskeretensjon. Dette begrunnes med at høyt blodtrykk gir mer blodtilførsel til nyrene slik at de kan skille ut mer natrium og væske.

Det er forskjeller mellom ulike populasjoner når det gjelder hypertensjon, og generelt er mørkhudede mer utsatt enn hvite, noe som tilsier at saltsensitivitet kan være forankret i genetisk disposisjon. Andre faktorer enn etnisitet som er forbundet med saltsensitivitet er alderdom, overvekt, insulinresistens og det å være kvinne.

Jo mer saltsensitiv man er jo mer har man å hente på å redusere saltinntaket. Resistent hypertensjon er en tilstand der man fremdeles har høyt blodtrykk på tross av at man bruker tre eller flere blodtrykksmedikamenter. I denne populasjonen har saltrestriksjon vist seg å være veldig effektivt.

Behov og anbefalinger

Selv om natrium og klor er essensielle mineraler så er det så godt som umulig å ikke få i seg nok av disse. På samme måte som kaliuminntaket er voldsomt redusert sammenlignet med tidligere, har saltinntaket økt tilsvarende. Mens steinaldermennesket på en god dag ikke engang kom opp på 1,5g natrium, får vi i dag i oss ca 4g natrium, som tilsvarer 10g salt. Omtrent 75% av dette kommer fra hel- og halvfabrikata, ettersom salt i stor grad tilsettes denne maten både som smaksforsterker og konserveringsmiddel.

Målsetningen fra øverste hold er å redusere inntaket av salt, og målet er satt til 5g/dag, noe som tilsvarer 2g natrium og 3g klor.

Den mest effektive måten å redusere saltinntaket på er helt klart å redusere inntaket av ferdigmat. Her bør også industrien kjenne sin besøkelsestid og jobbe for å redusere saltinnholdet i disse matvarene. Nøkkelhullsmerket indikerer også at saltinnholdet i en matvare er lavere enn alternativer uten nøkkelhull, så dette kan det være nyttig å se etter i denne sammenhengen. En rekke snacksvarianter som chips og saltede nøtter bidrar også med mye salt.

Mangel

Natriummangel er veldig uvanlig, ettersom det er vanskelig å ekskludere salt fra det moderne kostholdet. Nyrene våre er også programmert slik at utskillelsen av salt tilpasser seg veldig godt til lavt inntak, slik at mangel normalt ikke oppstår.

Hyponatremi er en betegnelse på klinisk mangel som sier at konsentrasjonen av natrium i blodet er for lav. Dette trenger ikke å være en konsekvens av at den totale natriummengden i kroppen er for lav, og kan oppstå helt uavhengig av denne. Her spiller væskeinntaket inn, og ved stort inntak av væske uten å samtidig få i seg nok salt, kan man utvikle hyponatremi. Dersom konsentrasjonen av natrium i blodet blir for lav, vil væske flyttes fra blodet og inn i cellene, som kan forårsake skader på lungevev, hjerne og påvirke funksjonen til nervesystemet. Symptomene på hyponatremi er forvirring, desorientering, reduserte mentale evner, hodepine, kvalme, oppkast, slag, koordinasjonsproblemer og muskelsvakhet. Graden av alvorlighet vil påvirkes av hvor fort hyponatremien oppstår, og i verste fall kan det ende i koma og død.

Tap gjennom svette er ikke like godt regulert, så høy treningsmengde kombinert med lavt saltinntak kan i ytterste konsekvens medføre mangel. Langvarige og harde treningsøkter, spesielt i varmt klima, der man ikke erstatter salttapet kan være en situasjon der hyponatremi kan oppstå hos ellers friske. Dette er grunnen til at idrettsutøvere i denne typen konkurranser sjelden drikker rent vann under økten, men heller sportsdrikker som inneholder blant annet salter. Dette kan også gjelde dersom man reiser til varmere strøk og dermed svetter mer enn man pleier, men etterhvert som man akklimatiseres så vil natriumutskillelsen gjennom svetten reduseres.

Kan vi få for mye

Hypernatremi er en betegnelse på at konsentrasjonen av natrium i blodet er for høy, og som konsekvens av dette øker ekstracellulærvæskens osmolalitet. Dette fører til at væske trekkes ut fra cellene, noe som fører til at de krymper. Som tilfelle for hyponatremi så trenger ikke hypernatremi å ha noe med natriummengden i kroppen å gjøre, men kan være et resultat av at mengden vann blir for lav.

Hypernatremi oppstår enten som følge av væsketap eller økt natriummengde. Dette kan i teorien skyldes redusert væskeinntak eller økt saltinntak, men dette er sjelden tilfelle. Stort sett er det økt væsketap eller redusert utskillelse av natrium som er årsaken. Økt væsketap kan skyldes sykdom som f.eks. fører til diaré/oppkast, mens redusert natriumutskillelse som oftest skyldes problemer med nyrene. Økt saltinntak fører ikke til hypernatremi hos friske, ettersom vi har mekanismer som regulerer tørste og dermed væskeinntak.  Symptomene på hypernatremi er utmattethet, irritabilitet og utvikling av ødemer. I alvorlige tilfeller kan det også føre til koma og død.

Aktuelt om natrium og klor

Artikkelen er sist oppdatert juni 2013